Dagbok våren 2008

30.mai
Fortsettelse følger og litt hyggeligere ting....
To dager etter hendelsen med Golden (se 22. mai) fikk jeg bekrefta at det var den vi hadde hilst på før og jeg fikk snakke med en av de to-beinte. Jeg fikk imidlertid ikke sagt noe av det jeg skrev her jeg ville si. Det som kom på gården to dager etterpå og var så illsint at en skulle tro bikkjekjeglinga hadde skjedd for 5 min siden og at noen minst var blitt drept, var faren til jenta. Det viste seg at hun hadde lånt naboens hund og nå kom han for å kjefte på meg. Han presenterte seg ikke, men gikk rett på sak. Budskapet var at jeg ikke kunne gå tur med bikkjene, det måtte Erlend gjøre og at han visste hva "vi har for noe her inne" som han sa, fordi han hadde møtt Erlend i skauen en gang før og da hadde han sagt at Gandhi ikke likte å hilse på folk han ikke kjente. Vi slapp ut bikkjene og prøvde å forklare han hvordan de er. Han sa rett ut at han ikke ville høre hva vi hadde å si om saken og samme hva vi sa påstod sa han at det betydde at vi sa at datteren hans løy. Det hjalp verken å beklage eller forklare og han ville helst bare prate med Erlend og tilsidesatte meg, som hadde vært i situasjonen, som om min mann ikke var en likeverdig partner, men min foresatte. Da ble jeg sint og hevet stemmen. Da fikk jeg beskjed om at han heller ville forholde seg til Erlend fordi han var roligere.

Jaja, sånn gikk det..

Jeg går forøvrig med Gandhi hver dag nå, så vi skal bli litt mer samkjørte:-) Dessuten er han så snill som dagen er lang. Den hunden lar meg skrape tannstein en evighet, på tross av at det gjør vondt og godtar at jeg legger han på ryggen for å gre magen. Han er tålmodig der Mandela blir kålmark. Også stjeler han nesten alltid sko når han er glad. Nå når det er blitt varmt i været og døra står oppe mister vi kontrollen. Så i går kveld fant jeg intet mindre enn 4 sko i hagen. Det mest imponerende synes jeg plasseringa av støvleparet mitt var :-)!

Hvis folk bare kunne høre litt mer på hverandre kunne denne faren gått hjem til jenta si og sagt: "de var lei seg for det som skjedde og beklaga det. De sa at bikkjene veldig sjelden havner i sånne situasjoner og at det ikke er farlig for henne å gå i skogen." Istedet ble besøket en: "Nå har Pappa sagt i fra, så får vi håpe at de skjerper seg og tjorer de gærne bikkjene rundt et tre neste gang sånn jeg foreslo og så får vi håpe at det er gubben i huset som går med dem, for de beista der er ikke noe for kvinnfolk!"

En typisk situasjon fra i går kveld: gutta leker med pinne og Wangari vil også ha litt oppmerksomhet. Den frøkna der veit nok ikke "hva hun har inne".

Wangari leker med livet ;-)

Våre nye naboer har også en voksen hannhund, Bonzo. Engelsk Springer Spaniel. Gandhi og Bonzo knurrer til hverandre gjennom gjerdet, men når Gandhi ikke gidder mer går han og ruller seg under pæretreet :-) Bonzos matfar har sluppet ut bikkjene når vi var på jobb torsdag og Gandhi synes han er alle tiders å kose med. Slik han gjør med Dag, Pappa, Øystein, Sigurd, Kjell Johnny, gamlenabo Lars....ja alle mannfolk han blir ordentlig kjent med, men det betyr ikke at han elsker å hilse på ukjente mannfolk i skauen. Dessuten har vi opplevd så mange ganger at folk blir usikre av et lite boff, sikkert fordi gutta er store. Derfor har det bare blitt en vane å smile og si at "han er litt usikker på de han ikke kjenner" eller lignende. Det bør vi selvsagt ikke gjøre! Misforstås av de som vil og kommer i retur som en boomerang.

22.mai

Om å ha hannhund
Det er ikke mange dager jeg skulle ønske at jeg ikke var hundeier, men i dag er en av dem. På tur nå i kveld med Gandhi og Mandela i seler og strikkbånd festet til belte med krok rundt livet. På korte turerer eller turer langs veien bruker jeg hålsbånd og bånd, men på langtur i skogen er sele mye mer praktisk. Gandhi er i skikkelig "brunstig hannhund lune" om dagen og sta som et beist. Han går oftest sammen med Erlend og kanskje har han fått for mange konsesjoner fordi mannen i enden av båndet veier betydelig mer enn han. Når jeg går med begge sammen veier de imidlertid mer enn meg og jeg er selvsagt avhengig av en viss kustus.

Så skjer det: etter å ha møtt to hester og en jogger som gikk greit, møter vi jente som jogger med en Golden Retriver. Jeg tror hundene har hilst før, fordi det pleier å være en Golden som kommer løs opptil veien når vi går tur. Det har gått fint, fordi om jeg har hørt litt småknurr. I dag gikk jeg til sida og jenta skal løpe forbi på stien. Jenta smiler og sier hei, da begynner Mandela å bjeffe. Det gjør han nesten alltid, ihvertfall om de kommer uforberedt på oss. Han er usikker og blir lett oppjaga og girer seg opp når han treffer andre hunder. Det er håndterbart, men så bestemmer Gandhi seg for å rykke til også. Jeg har fått høyreskulder ut av ledd en gang for mange år siden og hvis det tar tak på en bestemt måte svikter armen. Det gjorde den nå og gutta føyk mot den andre hunden med resultat av knurr, bjeff og en livredd jente. Før jeg fikk hanka de inn igjen.

Det skjedde ikke noe farlig og ikke mer enn litt hannhundknuffing, men jenta ble sint på meg. Jeg beklaga og forklarte om skulderen, og sa noe forvirra om at hun var mer redd enn hun trengte fordi gutta aldri har skada noen før. Sikkert sagt på en klønete måte i mellom bjeff og forsøk på å holde balanse og to bajaser. Hun svarte sint at jeg burde gå med bare en av gangen.

Det har hun kanskje rett i. (Selv om det jo ikke er gjennomførbart med en krevende jobb, sen kveld, bikkjer som er glad i langtur og gubbe som er borte) Samtidig har jeg jo gått med begge i snart 4 år og det går jo som regel bra. Jenta løp videre og jeg forsøkte flere ganger å rope at hun skulle stoppe så jeg kunne forklare henne. Det gjorde hun ikke og det fikk meg til å hoye ut fortvila: "men det er jo dumt å forbli redd noe fordi du ikke vil høre!" Det burde jeg selvsagt ikke gjort: vi kjenner jo nesten ingen her og nå er vi sikkert de med de gærne og farlige bikkjene i lang tid framover. Åmot er et slikt sted der folk har oppdaga at du er til, uten at du har snakka med de. Det er jo koselig på mange måter, men jeg skulle gjerne ha snakka med jenta. En annen dame kom i beste mening inn på gården en gang jeg var på vei ut og slapp sin Labrador hannhund bort til gutta som da var i bånd. Det endte omtrent som i dag.

Hadde jeg fått snakke med de ville jeg ha sagt at gutta ikke er farlige. Eller det vil si at de er ikke farligere enn to hannhunder er og at de når de er voksne ikke kan hilse på en annen hannhund samtidig når de er i bånd. Noen hannhunder kan de hilse på løse, andre ikke. Noen hannhunder tar en "sette hverandre på plass" krangel før de går greit sammen etterpå. Noen hannhunder går ikke sammen. To hannhunder er en flokk osv. Og jeg er helt enig i at man skal ha kontroll på sin hund, men helt kontroll kan ingen ha. Har du hund kan det alltid oppstå noe du ikke forventer eller ikke klarer å avverge, fordi de er levende vesener og ikke roboter. Mandela rev meg over ende en gang alene også, da han var i værste spøkelsesalder. Skulle jeg da ha gitt opp og konkludert med at jeg ikke taklet en hund på 35 kg?

Også tenker jeg at vi har lagt ned så uhorvelig mange timer på de to gutta. Med trening, sosialisering og turer. Og det er søren ikke bare bare bestandig å ha to så store hannhunder. Også er det slik at vi har opplevd at hannhunder har gjort utfall mot en eller begge våre mange ganger, også når de var valper/unghunder. De har blitt flydd på uprovosert på kurs osv. Jeg har også blitt redd da, men vet også at hunder er hunder. En annen hannhund kan oppfattes som en trussel eller en konkurrent i møtesituasjoner.

Fordi om du er heldig som hundeier og kanskje går gjennom et helt hundehold uten at bikkja de skaper problemer i forhold til andre hunder, løper du som hundeier alltid en risiko for at det kan skje. Når vi kjøper en valp kan det uansett skje i løpet av den hundens liv, uansett hvilket liv vi gir den valpen. Det skulle jeg ønske at alle hundeeiere klarte å tenke i vanskelige situasjoner. Vi burde ha litt solidaritet med hverandre. Jeg har blitt flyforbanna noen ganger, men det har vært eiere som bevisst har sluppet hunden sin mot Mandela for å "ta igjen" for bjeffinga hans (når vi bodde på Romerike møtte vi jo nesten ukentlig svært mange hunder), men i andre situasjoner har jeg prøvd å være flink mot de som beklager hunden sin og sagt ting som: "det går bra", "opplevd akkurat det samme sjøl", "det går fint". Det kan være forskjellen på en god eller dårlig dag for de du møter....

Jeg blir alltid så fortvila over slike situasjoner og jeg klarer ikke å tenke "at sånt skjer" eller "ikke bry deg om det", selv om det er sånne råd jeg får. Heretter skal Gandhi gå med meg og Erlend annenhver gang og jeg tolerer ikke mer tull. Han må lære seg å høre på meg igjen og ikke bruke tyngdekrafta si for allt det er verdt.

Puh....måtte bare skrive dette, så håper jeg noen hundehjerter føler litt med meg som synes litt synd på seg selv akkurat i dag. Selv om kanskje jeg var selve hovedproblemet, som ikke klarte å håndtere den situasjonen godt. Sliten etter jobb var det ikke kvelden jeg håpa på :-)

20. mai

GRATULERER MED 4 ÅRS DAGEN GANDHI :-)

I dag fyller altså stabeis- godgutten- koseklumpen -gulle -god som gull! år og det har vi feira med en tur i skogen. Bildet av gutta er fra i kveld.

I dag fikk vi også den vemodige nyheten om at Toya sovnet inn 14. april. Hun ble en svært gammel Old English Sheepdog med sine 16 år. Titti og Toya var Gandhis første hundevenner :-)

Når Toya er borte betyr det at tre av de gamle hundedamene fra Bø ikke er mer. I dag har Erlend lasta ned fotoalbumsprogrammet vårt igjen og om ikke så altfor lenge skal vi lage et minnealbum for Titti og Toya. Toya var en bemerkelsesverdig hund, som alltid var leken og glad. Mona stelte svært godt med Toyaen sin og fikk beholde henne lenge. Til sommeren kommer det antagelig en ny valp til Bø som vi gleder oss til å treffe :-)

17. mai helga

Bildene av titterne på hjørnet er tatt forrige helg på hytta, men siden de var så søte og hadde den rette nasjonale stemningen lot redaktøren det gå;-) San Sebastian er vel vant med sin posisjon som terrassens konge, mens lille Mandela måtte lokkes litt for å tørre å titte over kanten.

De tre gnomene her er imidlertid foreviget på selveste nasjonaldagen, der de sitter å mimrer over Falsens grunnlovsutkast, Tordenskjolds soldater og mødrene som har grett!

Dette kan vel vanskelig kalles noe annet enn kontrastenes helg. Lørdag feira vi 17. i ruskevær og søndag tok vi bilde av epleblomstene i solskinnet. II flere uker nå har vi gleda oss til skogstur på nasjonaldagen med Ghera, Jill, Kristin og Dag. Og tur ble det og kjempekoselig var det, men 7 timer i snø, sludd, regn og haggel, det hadde vi ikke trodd om "mai du skjønne milde" :-)

Vi trenger vel ikke legge til at vi møtte svært
få denne dagen og at sola titta så vidt på oss en gang klokka 15.11 ;-)

Men da Kristin uttalte at
"det finnes bare noen få idioter som går ut i dag", så svarte Erlend at "ja, og de går etter hverandre og vifter med flagg!" Hehe.....vi er noen særinger, men skulle noen tro vi har blitt helt sprø kan vi berolige med at vi både dusja, satte på oss rene klær, fikk utsøkt middag av Dag og dro på..

.....kaffebesøk på Fetsund etter turen....puh.

Ellers ula Gandhi i vill lengsel etter Ghera hele dagen, så om det ikke var hornmusikk var det ihvertfall ulyd.

Jill og Ghera hadde pynta seg med sløyfer :-) Og gutta var oppstemte som vanlig, blaute og fine. Mandela oppførte seg i motsetning til sin storebror aldeles eksemplarisk. Kristin tok bilde av Bekkeblomen som nå også er i banneren vår.

Så var det dagen der på uten skallebank, men med litt støle bein. Da fant vi ut at vi har jo et veldig fint epletre, som står i blomstring :-)

Vi ble litt stolte av det treet når sant skal sies, for vi har jo aldri hatt et før :-)!

Sandnestur 1. mai
- med fortsettelse...

Vi har vært på Erlends hjemtrakter, men det har skjedd litt mer siden sist også. På bildet under er godgutten fanget i det han tar vårens første sjampobad, derav det litt molefonkne utrrykket :-) Gandhi og Mandela har også vært i bursdagsselskap hos Hilde i blokka i Oslo. Når sant skal sies kommer vi nok aldri i mål med å få "usynlige" bikkjer på besøk. Men etter våre standarder oppfører de seg selvsagt eksemplarisk...hehe. Det er ikke enkelt å være midtpunkt hjemme og Schübert ute, så vi synes de etter forholdene klarer seg bra. Miljøskadde med andre ord :-) I Sandnes fikk Mandela hilse på 3 nieser i alder 5 til 10 år.

Gandhi nybada, mens det var brunt der det nå er strålende vårgrønt.

Litt redde ble jentene da Mandela løp, bjeffa og ville leke, men da han fikk roa seg la han på rygg og nøt all kløing og oppmerksomhet. For oss som ikke har unger er ikke det der helt enkelt; Kombinasjonen unger som vil hilse og store hunder som ser ut som kosebamser på internett, men virker voldsomme i virkeligheten. Mandela er 4 år i september, men spretter rundt som en kalv enda.

Også bjeffer han mer enn noen i sin villeste fantasi kan sette pris på...hehe ;-) Vi valgte likevel å la han hilse fordi han er så tålmodig og godtar all slags oppmerksomhet, noe brorsan er litt mer skeptisk til. Gandhi vil fortsatt hilse når Gandhi vil hilse. På bildet til venstre sitter Mandela og ser på TV. Han har fast plass i sofaen, gjerne i sammen med Wangari.

Bildet øverst er tatt på toppen av Lifjell. En flott fjelltur med utsikt over havet og byen. Bildet viser hvor vanskelig Gandhi er å ta bilde av :-) Han blir svart i ansiktet nesten uansett, på grunn av det store hvite feltet.

Men bildeserien var lang og i motsetning til sin bror poserer aldri Gandhi, så etterpå fikk han stor takk for tålmodigheten:

Gandhien vår har forandra seg litt i det siste eller det vil si han har bare forsterka de egenskapene han har hatt hele tiden. Blitt mer voksen. Og den voksne Gandhi er veldig sta og vil bestemme selv. Han elsker sitt nye bosted og er ute hele dagen. Når han skal ropes inn later han som han ikke hører :-) Og når han gleder seg til tur, så uler han som om han aldri har vært på tur før. Han lager sjimpanselyder...hehe, noen ganger så mye at er det andre folk i nærheten kan en to- beint bli frista til å unnskylde han.

Han vet at vi bestemmer til slutt, så når han må kapitulere for børsting for eksempel har han lagt til seg et ekte Sad Sam uttrykk som griper langt inn i samvittigheta. Han er helt konge og til å spise opp med andre ord :-)! Gandhi er verdens snilleste hund og flokkfører både for Mandela og husets puser. (På bildet ønsker Wangari han velkommen hjem fra Sandnes.) Og da kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at han er typen som kan finne ut at: "hm....nå må jeg være litt ukoselig (les: brommete) mot denne store inntrengeren (les: mannlig gjest), slik at han skjønner hvordan vi har det koselig her hos oss." Det får han selvsagt ikke lov til!

Under kan en beskue en klassisk Mandela- blir - tatt bilde av serie:

Bilde 1: posere fint i sammen med morsan :-)

Bilde 2: Gøy så lenge det varte folkens! Men tror det er noe spennende jeg må sjekke ut!

Bilde 3: Mandela er i "stram line og tyngdekrafthumør!"

Bilde 4: Jada, pinglus- det var sikkert gøy å gjøre mors hender såre og du er veldig søt der du står :-)

Etter fjellklatring i strålende solskinn satte gutta pris på et bad. Gandhi som alltid nølende til vann, mens Mandela må til buken uansett. Det var helt greit å sette seg i bilen igjen også. Dette var første langturen i Volvoen og det gikk veldig fint.

Gandhi og Mandela er jo bestevenner og ligger fint sammen på relativt lite plass. Nok pauser, aircondition og vann, så ut til å gi gutta en behagelig tur.

Påsken 08

Vi innrømmer glatt å ha forsømt våre skriblerier på verdensveven i lengre tid. Dette går i hovedsak utover oss selv, fordi vi bruker dagboka til å surfe i minner. Så derfor; siden denne påsken har vært så fin og ukene før den også, føler vi nå for en liten oppdatering.

Vi har vært i Bø en søndag og gått tur med hesten Kevin og hilst på Toya nå 16 år.

Mandelas langturer med hest hjelper imidlertid ikke på interessen for hest langs de Åmotske veier. Vi har derfor fallt oss til den svenske flaggans fârjer i forsøk på å nå Mandela på isen før han oppdager hesten. Litt gul og blå er å foretrekke framfor da vi flaksa rundt som forvirra gjess flaue og fortvilte mens Mandela i frydefulle bjeff hoppa rundt en forskremt hest med vogn. Det var bra bonden var lugn. Dette skjedde Langfredag og det var kraftig snødrev og vind ute. På sånne dager er sjelden folk så dumme som oss og går ut tenkte vi og slapp gutta på jordet.......

For en måneds tid siden tok vi nye tester av Mandela. Det går sakte den gale veien sier veterinær Dag. Det betyr at noen verdier er for høye, men at maten regulerer nyresykdommen ganske bra fortsatt. Og Mandela? Vi trenger vel ikke nevne; frisk som en fisk og full av bjeff som vanlig ;-)

Og frøknene våre? De har det bra. Wangari en ramp med langhåra pels og mange floker. Prestis korthåra og så sky at den korte pelsen er en lykke for oss alle:-) De to frøknene er ikke venner, men aksepterer stort sett hverandres eksistens. De spiser for eksempel "godmat" ved siden av hverandre, men den rampete minsten elsker fortsatt å jage Prestis gjennom stua.

Gutta jobber skift :-)

Påskekos .......

En stor fordel med å ha flytta og fått større plass er at vi kan være så mye ute.

Vi starta påsken med å rake løv og avslutta med å base i snøen. Kong vinter ville ikke forlate oss og det er helt greit når han kommer sammen med sol og blå himmel! Solveggen er blitt en favorittplass og gutta er konger når de får løpe i hagen og leke. Og det får de jo stort sett så mye de måtte orke!

Det gjør de også når San Sebastian kommer på besøk, men det er finstemt samkvem nå som gutta har blitt store. Gandhi og den eldre San Sebastian måler hverandre stadig og litt uklokskap fra oss tobeinte kan utløse krangling. Men stort sett går det greit og vi går fortsatt skogsturer og slapper av i stua etterpå sammen. Det er ikke mange ukene siden vi tok med oss Bastibust på tur på Brattåsen også, utenPappa Arne. Men er det ikke som med unger da?

Mye greiere om ikke alle foresatte er til stede? Gandhi gadd ikke bråke når San Sebastian var solo:-)

Hagemorro! Leken er over når Gandhi ikke gidder mer. Da begynner Mandela å mase på oss to-beinte igjen.

Og sånn går nu dagan...

2. mars

Vi nyter sola på trappa :-) Det har vært en usedvanlig mild februarmåned. Her i huset er det kattene som er aller mest fornøyd når sola kommer. Prestis har nesten våknet fra sin nesten permanente dvale på badet og beveger seg ut igjen.

Januar 08
Desember 2007 November 2007 September 07
Juni/Juli 07
Mai 2007
April 2007
Mars 2007
Februar 2007
Januar 2007
Desember 2006 November 2006 Oktober 2006 September 2006
August 2006
Juli 2006
Juni 2006
Mai 2006
April 2006
Mars 2006
Februar 2006
Januar 2006
Desember 2005
November 2005
Oktober 2005
September 2005
August 2005
Juli 2005
Juni 2005

NB!

Vi fikk mye uønsket spam i gjesteboka og har derfor passord-beskyttet den. Brukernavnet er bokstaven "a" og passordet "b".