Om Prestis

(f. 2003- d. 09.08.2010)

Prestis var født en gang på sommeren 2003 og oppkalt etter sitt første hjem. Vi vet ingenting om hvor hun kom fra, men at hun fikk en ufortjent tøff start på livet. Noen fant den bittelille kattungen i en eske og leverte henne på veterinærkontoret i Bø. Inger ringte Erlend, som etter minimalt med overtalelser sa ja:-) Erlend hadde nemlig aldri tenkt på seg selv som katteeier, men smelta med en gang Prestis kom inn i livet hans. Til høyre: Inger "den reddende engel."

I starten var hun så liten at enkelte dager var dråper med melk fra fingertuppen det eneste hun tok til seg. Mona skal ha stor takk fordi hun fikk i Prestis mat slik at hun overlevde de første kritiske ukene hun bodde i Prestegården. Titti fortjente og litt ekstra godbiter fordi hun forsøkte å hjelpe Prestis med morsinnstinktet sitt fra tideligere valpekull:-) Den første tida sov Prestis mye og lå gjerne i lommene våre når vi satt på kontoret, gikk tur eller var i butikken. Om natta lå hun under dyna eller sammen med Titti og Toya. Hun fortsatte å ligge hos hundene også når hun ble stor.

Inger hadde vurdert riktig da hun syntes kattungen var for sterk til å avlives, for Prestis ble raskt en selvstendig liten krabat. Hun hadde ingen mànerer, utover å følge lydig etter følget når hun var med på tur, men klorte, beit og satt i beina på de hun fikk tak i. Også etter at hun ble stor sier kattekjennere at hun var hakket villere enn en gjennomsnittelig norsk huskatt:-) Hun var til stor underholdning (og til tider frustrasjon) med sin glade lek og rampete påfunn.

Prestis koste når Prestis ville og kun med utvalgte. Tidelig i livet var Erlend den absolutte øyesten, hver dag tilbrakte hun mye tid på nakken eller i fanget hans. Da Gandhi kom kutta hun helt ut å kose med Erlend og det er ikke tull når vi kan fortelle at hun gikk demonstrativt en annen vei når han kom inn i et rom!

Først når vi flytta til Åmot 3,5 år senere var Erlend på grensa til tilgitt og Prestis kunne igjen oppsøke begges fang. At Wangari kom i hus likte Prestis dårlig. For mye ståk og mas var ikke noe for gråpus. Hun trivdes når hun hadde litt plass og våkna på mange måter til sitt gode gamle jeg igjen da vi kom til Åmot.

Så livlig som hun var de årene hun fikk på Åmot hadde hun ikke vært siden prestegårdsdagene:-) Hun var født på bygda og trivdes nok best der. Rekkehus, liten leilighet og mange naboer var ikke noe for henne.

Av andre opplysninger om Prestis vil vi fremheve at hun lød navnet sitt, likte kun gourmet kattemat (ikke billig varianter som tunfisk på boks eller rester etter middag) i tillegg til kvalitetstørrfòr og gikk under tilnavnet "dronninga" blant annet på grunn av kustusen hun hadde på Gandhi og Mandela.

Å takle andre dyr lærte hun forøvrig raskt når hun kom inn en liten neve stor i et kollektiv med en voksen hannkatt, Petter, Ridgeback: Elsa, Old English Sheepdog: Toya og BichoneHavanese: Titti.

Ellers fulgte hun hovedfagprosjektet til Cathrine tett. Ja, faktisk så tett at vi til tider mistenkte henne for å boikotte hele Palestina konflikten." Hm..., ikke lett å lese artikler når du ligger på dem Prestis!"

Prestis hadde genuin nysgjerrighet for alt som befant seg på badet og var særlig fascinert av dryppende vann. Hun drakk helst av sluket eller bikkjenes vannskåler, framfor egne kilder.

Hun hadde et velutviklet mjau, som tidlig i livet ble bruk flittig i forbindelse med tigging og iherdige skrapevaner som gjorde at hun kom ut og inn av huset til alle døgnets tider. Da Prestis ble eldre var hun litt mer av typen "snikende ullteppe". Hun lot de andre stå for tiggingen og smatt inn døra som gikk opp og igjen for andre dyr 100 ganger i løpet av dagen. Prestis var en svært selvstendig katt. Ganske sky og skvatt fort unna om hun ikke føler seg helt trygg. Det var derfor vanskelig å håndtere og stelle henne. Ble hun presset kunne hun bite.

Hm...., men vi elsket vår lille Prestis (som ikke var så liten etterhvert trass våre iherdige slankemat innkjøp).

I august 2010 begynte Prestis å hoste litt. Vi syntes tunga hennes var varm. Prestis hatet å kjøre bil. Da bare kastet hun opp, sikla og gjorde på seg. Vi venta derfor med å dra til dyrlege de første dagene. Ga henne ormekur, fordi vi tenkte det kunne være det. Men etter noen dager begynte hun å bli borte om natta, noe som var uvanlig. Og 9. august hadde hun vært borte nesten et døgn da jeg, Cathrine, kom hjem fra jobben. Fortvila begynte jeg å rope på henne. Og plutselig, som om hun kom fra ingen steder, satt Prestisen min bak døra. Bare et blikk trengtes for å forstå at noe var fryktelig galt. Hun pusta som en blåsebelg og så dødssliten ut. Og det viste det seg at hun var. Vi dro til dyrlege med en gang. Fikk konstantert lungeødem - og betennelse. I tillegg var hun kraftig dehydrert. Det var ikke mer å gjøre, fordi lungekapasiteten var for liten. Vi har lært at neste gang en katt ser litt pjusk ut så drar vi med en gang. Katter viser nemlig sjelden sykdom, så bare små tegn kan tyde på at noe er fryktelig galt.

Ingen hadde når vi stod opp denne mandagen tenkt at vi ikke skulle få Prestisen vår levende hjem igjen. Det var veldig trist. Hun var det første dyret vårt i sammen og har fulgt oss alle stedene vi har bodd. Hjemme igjen lot vi bikkjene snuse og Wangari fulgte med på litt avstand. Så lagde vi en treboks og la Prestis i et hvitt skinn hun likte med teppe sitt over seg. Nå ligger hun i hagen markert med en granittstein. Det er rart og ikke lengre ha noen i huset som plutselig bare "dukker opp". Når Wangari hyler etter godmaten, er vi vant til å snu oss for å sette litt på gulvet for der kom alltid Prestis. Lydløst fulgte hun med og satt stille å venta på sin tur. Nå har vi bare de høylydte igjen....